Ulikhetsviruset

Korona har tydeliggjort enorm ulikhet i verden. Allerede før pandemien var det en stor skjevfordeling av inntekt og formue. Mens 1 % av verdens befolkning eier 50% av verdens totale formue, eier 70% av verdens befolkning kun 2,7% av verdens totale formue. Samtidig som noen få eier veldig mye, lever nesten 10 % av verdens befolkning i ekstrem fattigdom. Å leve i ekstrem fattigdom betyr at man må klare seg på under 1,9 $, eller rundt 15 kr dagen. I 2017 levde 689 millioner mennesker i ekstrem fattigdom. På grunn av korona er dette tallet nå økende, for første gang på flere tiår. Faktisk risikerer 250 millioner nye mennesker å havne i ekstrem fattigdom bare i løpet av 2022. Det tilsvarer hele befolkningen i Tyskland, Frankrike, Storbritannia og Spania til sammen. Noen av årsakene til at så mange nye mennesker blir kastet ut i ekstrem fattigdom er klimakrise (som i stor grad rammer fattige land), konsekvenser av koronapandemien, lenge eksisterende økonomiske ulikheter og nå til sist konsekvenser av Ukraina-krigen. Krigen har i løpet av kort tid ført til økt inflasjon, mangel på livsviktige varer og økt prisnivå.

Fattige land og mennesker som lever i fattigdom er de som har blitt rammet hardest av koronapandemien. Konsekvensene for fattige land er ekstra store fordi de ikke har gode helsesystem, systemer for fjernundervisning (internett, tv, radio), velferdsordninger som tar vare på arbeidsledige, eller råd til å kjøpe vaksiner til befolkningen sin. Fattige mennesker rammes hardest fordi de ikke kan jobbe fra hjemmekontor, ikke har tilgang til helsehjelp hvis de blir syke og ikke har inntekt hvis de ikke får gått på jobb. Koronaviruset rammer også de mest sårbare elevene i verden hardest, fordi de ikke har tilgang til hjemmeundervisning eller kan få hjelp til skolearbeidet hjemme. Mange av foreldrene har nemlig aldri fått noen utdanning selv, så de kan ikke hjelpe barna sine med skolearbeidet. Samtidig som 99 % av verdens befolkning har fått det verre under pandemien, har de ti rikeste menneskene i verden doblet sin formue i løpet av pandemien. Denne økningen i private formuer er mer enn nok til å både sørge for at ingen mennesker havne i fattigdom på grunn av korona, og betale for koronavaksiner for alle i verden. Derfor kan vi kalle koronaviruset for ulikhetsviruset, fordi det forsterker de ulikhetene som allerede finnes i verden. Ulikhet er farlig og tar liv. Hver dag bidrar ulikhet til at 21 300 mennesker dør, dette tilsvarer en person hvert fjerde sekund. Dette er et “cirka-tall” på hvor mange som dør av sult, mangel på tilgang til helsetjenester, klimakollaps og vold mot kvinner. Millioner av mennesker kunne fortsatt vært i live i dag om de hadde fått tilgang til koronavaksine.

1,6 milliarder elever og studenter vært rammet av skolestenginger under pandemien. I gjennomsnitt har 8,5 måneder av et skoleår gått tapt. Minst 463 millioner barn har heller ikke hatt tilgang til fjernundervisning når skolene har vært stengt. Dette har ført til enorme læringstap for millioner av elever, særlig i fattige land og ført verden ut i en utdanningskrise vi bare såvidt har begynt å se konsekvensene av. I lav- og middelinnntektsland har læringstap på grunn av stengte skoler ført til at 70 % av tiåringer ikke er i stand til å lese og forstå en enkelt tekst (opp fra 53 % før pandemien).

Hei Verden har drevet med utdanningsbistand siden 1973, og i organisasjonens sambarbeidsland som er Zambia, Bangladesh, Laos og Peru kan man se store negative konsekvenser på grunn av koronapandemien. Et eksempel finner vi i Bangladesh i Sør-Øst Asia. Der var skolene stengt fra mars 2020 til september 2021, og igjen en kort periode i 2022. Så mange som 7 av 10 elever i Bangladesh har ikke hatt tilgang til hjemmeundervisning når skolene har vært stengt. Dette går spesielt hardt utover jenter, fordi deres utdanning allerede er underprioritert. Særlig barn fra fattige familier har gått glipp av mye undervisning fordi de ikke har tilgang til wifi, data eller tv, og dermed ikke kan følge fjernundervisningen. Mange jenter blir hindret i å følge undervisning fordi de må jobbe. Det har også vært en sterk økning av tvangsekteskap under pandemien, noe som også fører til at mange jenter må slutte på skolen.

Også Zambia i Afrika, hvor Hei Verden har utdanningsprosjekter, har blitt hardt rammet av koronaviruset. Dette er ekstra tydelig om vi ser til Lubuyungu Community School. Dette er en fattig skole drevet av lokalsamfunnet selv. De har ingen støtte fra staten, og driver skolen på veldig få ressurser. Det er heller ikke penger til å betale lærerne lønn, og læreren Edith er derfor avhengig av små gaver fra foreldrene for å ha nok til å leve. I tillegg får lærerne egne rom på skolen hvor de kan bo. Dette er ikke mye, men for Edith er det nok til at hun kan jobbe som lærer på fulltid. Da koronapandemien kom og skolene brått måtte stenge, var ikke elevene og deres læring den eneste bekymringen for de frivillige lærerne på skolen. De måtte i tillegg akseptere at foreldrene ikke lenger hadde samme mulighet til å bidra til lærerne. De fleste familiene i lokalsamfunnet ble kastet ut i ekstrem fattigdom av pandemien, og selv etter at skolene har åpnet igjen klarer ikke foreldrene og støtte opp om lærerne i tillegg til egne familier. Dette har gjort det veldig vanskelig for lærerne på de fattigste skolene i Zambia.